POST-GRÜNDERSKOLEN: Gründerskap – vår generasjons heroin?

Da er jeg vell inne i min fjerde uke her i San Francisco. Og for noen uker!IMG_20160127_110758
Fra mine nære og kjære hjemme får jeg ofte spørsmål om hva jeg driver med her borte og hva mine arbeidsoppgaver. Vel, teamet til Proxloop består for tiden av to personer: Øistein (grunnleggeren) og meg selv. Når kun to personer driver et selskap er det vanskelig å avgrense arbeidsoppgavene til ett bestemt område hver. Mine hovedarbeidsoppgaver er dermed følgende: Rekruttering, markedsføring, kommunikasjon og strategisk arbeid. Innenfor dette inngår det å gjennomføre hele rekrutteringsprosesser for flere stillinger, markedsføringsstrategi, ekstern kommunikasjon og synlighet, delta på meetups og konferanser, og innen for strategisk arbeid er alt fra å bistå Øistein i ”enkle” ting som å sette mål og å skaffe ulike rådgivere. Også er det alt ”uplanlagt” som kommer i tillegg.

Videre får jeg ofte: Er det realistisk å kunne gjennomføre så mye på kort tid? Får du til det du gjør? Gode spørsmål. Det gjenstår vel å se. Vi har satt noen bestemte mål som vi ønsker at jeg skal oppnå mens jeg er her, men med tanke på at en startup som oftest oppleves som en tur i en berg- og dalbane er dette med forbehold om endringer underveis. Mye tar det lang tid før man får resultater av, og det er ikke alltid like lett å forutse resultatet på forhånd. Verken Øistein eller jeg har gjort dette før – det å utvikle et selskap fra starten av. Det er en læringsprosess for oss begge.

Det siste, vanligste spørsmålet jeg får (og kanskje det viktigste): Trives du? Her er det bare ett klart svar: JEG ELSKER DET! Og det er noe jeg selv har fundert litt over den siste uken. Dagene er lange, det er hardt arbeid, det ligger et stort ansvar å hviler på hver og en beslutning, og hver eneste dag gjør jeg ting jeg ikke har gjort før eller ikke er vant med å gjøre. Dette er på mange måter å leve utenfor min egen komfortsone. Så hva er det som er så bra med det?

Det slo meg her om dagen at jeg tror, etter en opplevelse som dette, at det vil være vanskelig å gå til en ”stabil” jobb. Rett og slett fordi hver dag er et energi boost. Og ja, jeg er klar over at knekket (eventuelt knekkene) vil komme – jeg har jo bare vært her i fire uker. Alt vil ikke gå fremover. Det er allikevel noe med den følelsen om å få til ting en ikke har gjort før, å hele tiden lære noe nytt og å alltid måtte utfordre seg selv. Jeg har fått noen slag i trynet av utfordrende oppgaver som føles harde å mestre, jeg har fått adrenalin kick av å mestre oppgaver jeg aldri har gjort før, men viktigst av alt så har vi det gøy mens vi holder på. Og jeg er faktisk litt spent på hvordan det vil føles når vi treffer på hard motgang og vanskeligere tider. Det er litt sånn som de forklarer i denne artikkelen hos Forbes: En utvikler etter hvert positive følelser av å kjenne frustrasjon, stress og angst. Livsstilen kan være avhengighetsskapende. Kanskje også en grunn for at mange gründere blir seriegründere.

IMG_20160204_125031_Fotor

Hjemme i Norge er det større fokus enn noen gang på gründerskap og hvordan en bør oppfordre den yngre generasjonen til å starte for seg selv. Dette er fantastisk. Det er dog noe godt og noe vondt med alt. Gjennom at flere blir gründere må vi også være klar over at det vil bli flere som feiler og flere som opplever å måtte takle den typen motgang, samt det å ta en stor risiko. Noen kommer til å gi opp og da må vi stå klare for å fortsatt motivere de som feiler – vårt samfunn må støtte de som har tatt en stor risiko og taper. Noen kommer til å prøve igjen og igjen, fordi når man har gjort det én gang, feilet eller ikke, så vil man oppleve denne følelsen igjen. Her er det vårt ansvar å heie frem de som har blitt ”fanget” av denne livsstilen og forstå at det å feile er en del av hele prosessen.

Dette er de tankene jeg har gjort meg nå, og ikke vet jeg om synspunktet mitt er et helt annet om syv uker når jeg er på vei hjem til Norge. Noe sier meg at jeg har funnet mitt heroin. Skummelt, men ekstremt spennende.

Advertisements